Av Ingunn Helde

Det er en politisk målsetning at flest mulig skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, eventuelt
med bistand fra pårørende og det offentlige tjenestetilbudet. Pleiepengeordningen for yrkesaktive som pleier nærstående i livets sluttfase er en ordning der velferdsstaten understøtter familieomsorgen når den kanskje er på sitt tyngste og vanskeligste. Fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til 2018 har antallet som mottar ytelsen blitt omtrent seksdoblet, i hovedsak som følge av at maksimalkvoten for pleiepengedager ble økt i 2010. Ordningen benyttes nå årlig av om lag 1 200 yrkesaktive. De fleste pasientene, men ikke alle, har kun én pleieyter med pleiepenger. Antallet pasienter er derfor litt lavere, på mellom 1 000 og 1 100 personer per år.

Aldersgruppen over 85 år utgjør om lag 43 prosent av de som dør her til lands. Pleiepengeordningen brukes imidlertid i langt større grad til pleie av de noe yngre. 8 av 10 pasienter er i alderen 50-84 år, mens 1 av 10 er over 85 år. Like mange kvinner som menn mottar pleie etter denne ordningen. Hele 60 prosent av pleieyterne pleier egne foreldre.

For majoriteten av pasientene – over 70 prosent – har de nærstående samlet brukt opp mot 10
dager. For svært få er hele kvoten på 60 dager benyttet. Gjennomsnittlig antall pleiepengedager
per pasient lå på 17 dager i 2018.

Familieomsorg i livets sluttfase er fortsatt først og fremst kvinners ansvar. Kvinneandelen blant
pleieyterne er på omlag 70 prosent. Mennene som benytter ordningen har likevel ofte like mange eller litt flere pleiepengedager enn kvinnene. Av de kvinnelige pleieyterne jobber for øvrig over 4 av 10 innen helse- og sosialsektoren. Ordningen brukes fortsatt mest på Vestlandet, men veksten i antall pleieytere har de siste årene vært større i andre deler av landet.

Å pleie nærstående som skal dø er en krevende oppgave, og det kan se ut som om mange pleieytere får egne helseproblemer som følge av situasjonen. Sykefraværet for denne gruppen er svært høyt, spesielt i tiden før men også i den første tiden etter at pasienten er død.

ENGLISH SUMMARY

It is a political goal that as many people as possible should be able to live in their homes for as long as possible, with the assistance of persons they have a close relationship to or the public welfare services. Attendance allowance for employed persons who care for relatives or others in the end phase of live is a scheme in which the welfare state supports family care, when it may be at its heaviest and most difficult. From the beginning of the 2000s and up to 2018, the number receiving the benefit has almost increased sixfold, mainly as a result of the increase in the maximum allowance for care days in 2010. The scheme is now used annually by about 1,200 employed persons. Most, but not all, patients have only one care provider with attendance allowance. The number of patients is therefore slightly lower, between 1,000 and 1,100 people per year.

The age group over 85 years constitutes about 43 per cent of those who die in this country. However, the attendance allowance scheme is used to a much greater extent to care for the somewhat younger. 8 out of 10 patients are aged 50-84, while 1 in 10 is over 85 years. As many women as men receive care under this scheme. As many as 60 percent of caregivers care for their own parents.

For the majority of patients - over 70 per cent - the care providers have used up to 10 days. For very few, the full quota of 60 days has been used. Average number of care days per patient was 17 days in 2018.

Family care at the end of life is still primarily women's responsibility. The proportion of women care providers are about 70 percent. However, the men who use the scheme often have as many or slightly more days of attendance allowance than the women. Of the female care providers, more than 4 out of 10 work in the health and social care sector. The scheme is still used mostly in Western Norway, but in recent years the growth in the number of care providers has been greater in other parts of the country.

Caring for a dying person is a demanding task, and it may seem that many care providers are having their own health problems as a result of the situation. Sickness absence for this group is very high, especially in the time before but also in the first time after the patient's death.