Av: Espen Steinung Dahl og Ole Christian Lien

En stor andel av de offentlige finansene i Norge går med på å finansiere velferdsordningene som administreres av NAV. Hvordan disse utvikler seg i tiden fremover vil være viktig for hvordan handlingsrommet blir i fremtiden. I Dahl og Flatabø (2018) viste vi hvordan bærekraften til velferdsordningene vil kunne utvikle seg frem mot 2060. Vi benyttet da en demografisk modell basert på ulike alternative befolkningsfremskrivinger fra Statistisk sentralbyrå (SSB). SSB har nå oppdatert sine befolkningsfremskrivinger (Leknes m.fl. 2018), og gitt disse oppdateringene gir vi her et oppdatert bilde på hvordan dette slår ut i utgiftene for våre velferdsordninger.

Velferdsordningene fra NAV utgjorde 15,5 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) for fastlands-Norge i 2018. Gitt mellomalternativet i befolkningsfremskrivingene anslår vi at andelen kan øke til 17,0 prosent. Målt i forhold til BNP for 2018 tilsvarer det en utgiftsøkning på 41 milliarder kroner. Den viktigste utgiftsdriveren er alderspensjon, og neste hele utgiftsveksten fremover vil komme her. Utgiftene til alderspensjon som andel av BNP ventes å øke fra 7,8 prosent i 2018 til 9,7 prosent i 2060. Helserelaterte ytelser ventes å utgjøre en tilnærmet stabil andel av BNP på rundt 5,5 prosent. En tilsvarende stabil utvikling ventes for dagpenger og hjelpemidler m.v. som i dag utgjør til sammen 0,7 prosent av BNP. Familieytelser ventes å bli redusert fra 1,4 prosent av BNP i 2018 til 1,0 prosent i 2060. Det skyldes aldringen av befolkningen. I tillegg skyldes det at vi legger til grunn prisjustering av satsene for barnetrygd og kontantstøtte, mens de fleste andre NAV-ytelsene avhenger av lønnsutviklingen.

Forutsetninger om fruktbarhet, levealder og innvandring gir stor variasjon i fremskrivingsresultatene. I ulike fremskrivingsalternativer varierer utgiftene til NAV-ytelsene som andel av BNP i 2060 mellom 15,6 og 17,8 prosent. Det laveste alternativet gir altså omtrent samme finansieringsbyrde som i 2018, mens det høyeste alternativet innebærer en betydelig økning. Høy fruktbarhet gir som ventet den laveste finansieringsbyrden på sikt. Utviklingen i levealder har betydning på kort sikt, men har liten betydning for finansieringsbyrden på lang sikt. Det skyldes levealdersjusteringen i alderspensjonen. Forutsetninger om innvandring gir de største utslagene på utgiftene til NAVs ytelser som andel av BNP. Lav innvandring gir færre i yrkesaktiv alder, og bidrar til økt forsørgingsbyrde, mens høy innvandring gir motsatt resultat. Resultatet kan forklares av at modellen legger til grunn konstante sysselsettingsrater i hver aldersgruppe. Dersom innvandrere også framover vil ha lavere gjennomsnittlige sysselsettingsrater enn majoritetsbefolkningen, vil resultatene bli annerledes. Det er generelt stor usikkerhet i denne typen fremskrivinger, og hensikten med modellen er å rendyrke konsekvensene av demografiske endringer. En rekke andre forhold, som eksempelvis utviklingen i helse, utdanning, teknologi og arbeidsliv, vil i realiteten påvirke forholdet mellom trygdeutgiftene og BNP framover.